
I løpet av de første kapitlene gis det mange forklaringer på ord som beskriver mennesker, dyr og planter. De ordene brukes flittig i løpet av romanen, og bør derfor huskes. Videre har Gert Nygårdshaug vært flink til å skrive historien slik at leseren er nødt til å tenke selv for å forstå hva det er som faktisk skjer, men det gjør ikke at boken blir trå å lese.
Romanen har to parallelle historier som man i starten ikke ser noen sammenheng mellom, men som etter hvert nærmer seg hverandre mer og mer. Leseren innser at når historiene møtes, vil spenningen nå et høydepunkt. Dessverre kunne dette høydepunktet blitt tatt bedre vare på. Spenningen er nemlig over så raskt at nakkehårene ikke rekker å reise seg skikkelig før du kan puste ut. Avslutningen er også ekstremt kort, men denne gang er det positivt for historien. Man blir nødt til å sitte og tenke en god stund før man klarer å legge boka helt fra seg.
Da jeg leste boka, ble jeg slukt inn i en annen verden på en måte som få andre bøker har gjort før den. Jeg hadde til og med på et tidspunkt lyst til å starte min egen terroristgruppe for å hjelpe til. Hvorvidt det er tidenes beste norske bok har jeg lest for få bøker til å bedømme, men det er i alle fall den beste norske boken jeg har lest, og omtrent topp tre internasjonalt. Derfor får boka terningkast 6 av meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar