Do they now it's christmas? - Veit dei at det er juletid i det heile?

I norsken fikk vi en oppgave. Vi skulle oversette en engelsk julesang til nynorsk. Gruppen som jeg endte opp på fikk sangen "Do they now it's christmas" av Bob Geldof og Midge Ure. De skrev sangen i 1984 for å samle inn penger til Etiopia som hadde blitt rammet av en stor sultkatastrofe. Vår oversettelse endte opp slik:

Det er juletid,

Det er ingen grunn til otte.

I juletida, slepp vi inn ljoset og forbannar skuggen

Og i vår privilegerte verd kan vi spreie eit smil av glede

Kast armane dykkar rundt verda i juletida.

Men sei ein bøn, be for dei andre.

I juletida er det hardt, men når du har det gøy,

Er det ei verd utanfor vindauget ditt

Og det er ei verd av frykt og angst,

Kor det einaste flytande vatnet er det bitre stikket av tårar

Og julebjellane som kimar der er dei klinagnde klokkene av fortaping

Vel, takk Gud i kveld for at det er dei og ikkje deg.

Og det vil ikkje snø i Afrika denne jula

Den finaste gova dei vil få i år er livet.

Åhh..

Kor ingenting noko gong veks

Ikkje noko regn eller elver som flyt

Veit dei at det er juletid i det heile?

Dette er til deg, reis eit glas for alle

Dette er til dei, under den brennande sol

Veit dei at det er juletid i det heile?

Mat verda...

Mat verda...

Mat verda...

Let dei vite at det er juletid igjen

Mat verda

Let dei vite at det er juletid igjen

(Bilder fra flickr.com: "Inside Zimbabwe's prisons", "Grumpy santa")

Bris

Lyrikk har vært viktig over lengre tid for å selge sine meninger. I senere tider har flere og flere artister valgt å legge musikk oppå sine lyriske verker. Til tross for at enkelte artister sine tekster blir populære kun grunnet sine rå gitarriff eller tunge bass, er det likevel teksten som er grunnstenen i sangen.

Jeg har valgt å analysere teksten i sangen "Bris" av Kaizers Orchestra. Kaizers Orchestra er mitt favorittband innen norsk musikk, og akkurat Bris er en nydelig, sart og trist tekst med veldig passende musikk til. Lydbildet er i god Kaizers-stil, med originalt slagverk som inneholder blant annet oljefat. Teksten handler om en mann som gav alt for fedrelandet og kommer hjem fra krigen med varige skader. Etter kort tid blir han glemt av det samfunnet som han ofret livet sitt for. Han synger om en stor forakt for det norske samfunnet, samtidig som han viser at han har gitt opp tilværelsen sin og at han bare ønsker å gå bort. Forfatteren vil at samfunnet skal ta bedre vare på krigsoffere, spesielt på det psykiske plan. Etter at man har vært i krigen er det vanlig å slite med tanker som hva-man-burda-ha-gjort eller hva-man-ikke-skulle-ha-gjort. Slike tanker kan ta overtaket på deg, og tvinge deg utfor et stup.

Sangen er den nestsiste sangen på albumet "Ompa til du dør" som ble det store gjennomslaget til Kaizers Orchestra. Det som er spesielt med Kaizers Orchestra, og spesielt Ompa til du dør, er at sangene har en meget sammenhengende historie. Bris inneholder ikke så mange visninger til andre av sangene, men den er med på å sette stemningen på plata. Derimot er det viktig å vite noe om 2. verdenskrig, veteraner etter krigen, russisk mafia, russisk rullett og den norske resistansen for å fullt forstå synspunktene i sangene til Kaizers Orchestra.

Teksten bruker flere virkemidler. Sangoppbygningen holdes enkel, det er parrim gjennom hele sangen. I tillegg gjentas refrenget flere ganger, et vanlig virkemiddel i sangsammenheng. Lyrikken er også godt gjennomtenkt. Slik er refrenget:

       "Bris gjer meg roser i kinnet, tar vekk vonde minner

         Bris du har stengt oss inne. Du vinner, du vinner"

Når brisen gir en roser i kinnene blir en jo åpenbart kald. Men når brisen stenger en inne, og overvinner deg i tillegg, så viser det at man ikke tåler å stå imot den minste kraft, for en bris er en veldig lav vindstyrke.

 

(Bilder fra flickr.com: "thinking" og "Kaizers Orchestra - Arena Wien - 10.04.2008)

Flammen og Citronen - Danmarks Max Manus

For de av dere som likte Max Manus: Det var ikke bare nordmenn som slo tilbake mot nazistene under andre verdenskrig! De to danskene som gikk under dekknavnene "Flammen" (a.k.a. Bent Faurschou-Hviid) og "Citronen" (a.k.a. Jørgen Haagen Schmidt) er kanskje de mest kjente motstandssoldatene som var med i "Holger Danske”, en av de største motstandsgruppene som var i København.

Filmen åpner og slutter med en krigsscene, mens vi hører hovedpersonen Flammen si: ”Kan du huske da de kom? Kan du huske 9. april? Det tror jeg du kan! Det kan alle!" Til slutt sier han også hvor lite han vet om Danmarks skjebne etterfulgt av "Akkurat nå finnes kun Flammen" Det som derimot er ganske slående er at den danske motstanden var veldig stor og organisert. Det var ikke bare Flammen som opererte alene. Han var kun én mann i én gruppe blant så mange andre grupper i Holger Danske, som igjen var én av flere organisasjoner i den danske motstandskampen.

Flammen og Citronen var partnere. Aliasene var nøye tenkt ut, noe som filmen utdyper enda mer. Flammen hadde rødt hår, det var alltid han som tente sigarettene i filmen og han var den mest utagerende, emosjonelle av de to. Citronen virket litt mer bitter og redd for livet sitt. Det kan være fordi han hadde ett barn, mens Flammn var singel. Han hadde heller aldri prøvd å drepe noen før hendelsene i filmen startet, det var det Flammen som hadde hatt ansvar for, til tross for at han var den yngste i gruppen.

Det at han er den yngste er også viktig i filmen. Filmen viser hvordan den yngre generasjonen sliter med å forstå nye, fremmede personer som kommer inn i livet deres. Det som gir filmen ekstra tyngde er at filmens syn på verden endres mens Flammens syn på verden endres. I starten er det et svart-hvitt samfunn. Da er alle danskene gode, mens alle tyskerne er onde. Ettersom Flammen blir eldre (spesielt i sinnet) endres filmens perspektiv på krigen. Da finner man ut at man har en dansk tyster i organisasjonen, og at det faktisk finnes tyske motstandskjempere. Det hever nivået på filmen betraktelig.

Filmen gir et godt innblikk i hvordan det var å være motstandssoldat "undercover" i Danmark under andre verdenskrigen. Filmen er fritt basert på sanne hendelser, derfor er ikke alt tatt direkte ut av historieboka, men det endrer ikke historien som helhet for det. Det er absolutt en severdig film om du er interessert i krig og spenning, og om du i tillegg er interessert i den andre verdenskrigen får du jo i pose og sekk!

(Bilder fra flickr.com: "5", "You ain't deceiving anyone buddy" og Day 104/366 - Cola Wars)

"Kaoskrigeren" av Annette Münch

Action/Spenning/Oppvekst

Annette Münch fikk sitt store gjennombrudd med sin strålende debutroman ”Kaoskrigeren”. Hun fikk den utgitt ved Damm forlag i 2006, og boken vant Kultur og Kirke-Departementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur!

Boken viser hvor brutal og grusom ungdomstida kan være, til og med for barn fra Bærum. Tobias er hovedpersonen i denne romanen. Han får erfare hvor dårlig oppveksten kan gå. Boken åpner med at han blir banket opp og truet på livet med kniv.

- Fattern din har kødda med feil folk, lyder en stemme.
- Få ham til å betale tilbake det han skylder, ellers gjør vi livet ditt til et hælvete! Skjønner du?!
Hender graver dypt i lommene mine.
- Ta penga hans!
Noe kaldt og spisst stryker over halsen og sender en lammende strøm av redsel fra skuldra og ned i tærne.
- Lager du noe pes, skal jeg kutte deg til mora di ikke kjenner deg igjen. Og finner jeg ikke deg, tar jeg en av kameratene dine. Skjønner du!?
En sviende smerte i ansiktet. Bladet presses mot strupen. Hardere. Angsten sprenger i kroppen. Jeg kniper øya sammen.
Nå dør jeg.

Grunnen til dramaet utdraget er tatt fra, er at faren til Tobias har opparbeidet seg en stor gjeld hos en gjeng man ikke burde skylde penger. Deretter stikker han av til Australia med en ire og overlater gjelden sin til Tobias. Tobias lever i konstant frykt for denne gjengen, men deler ikke redselen sin med verken venner eller familie. Mye av handlingen er dedikert til hvordan Tobias og vennene hans trener seg opp i kampsport for at Tobias skal unngå å være redd, og for å kunne slå tilbake mot gjengen som dengte ham i prologen.

”Kaoskrigeren” tar temaet ansvar til et nytt nivå. Alle i vennegjengen blir etter hvert eldre, og tar mer og mer ansvar for seg sev. Én av vennene til Tobias vokser opp med en alkoholisert, voldelig stefar og må ta ansvar for seg selv og moren sin. Tobias selv blir sviktet av faren sin mer enn i noen annen bok jeg selv har lest, og er avhengig av å bli mer uavhengig. Det mørke, dystre perspektivet på oppveksten gir boken mer tyngde enn andre oppvekstromaner, og gjør den også mer lesverdig.

Boken er skrevet om ungdom for ungdom. Annette har dessverre prøvd litt for hardt å gjøre den ungdomsvennlig. Den er for lettlest. Man må nemlig ikke følge med på de viktige småtingene, for Annette minner oss på dem når det behøves. Det fikk meg til å føle meg som et lite barn. Likevel, ved å bruke slanguttrykk som dagens ungdom bruker, og ved å skape fiktive personer som dagens ungdom kan forbinde seg med, tror jeg at ungdommer flest vil elske boken og finne den spennende og original!

(Bilde av terning: fra flickr.com, "5"  |  Bildet av romanen: skannet på egen printer)

Mikronovellen, bare 6 ord!

Mikronovellen er ikke en splitter ny sjanger. Selveste Ernest Hemingway prøvde seg på sjangeren. Med stort hell: "For sale: baby shoes, never worn."

Jeg mener at det fine med slike noveller er at de tvinger forfatteren til å forkaste alle overflødige ord, bortsett fra de 6 viktigste. Det er dermed umulig å si budskapet mellom linjene, man må si alt mellom ordene! Det er mye mer krevende enn man skulle tro, både for leser og forfatter. Leseren er nødt til å tolke og reflektere over hva det var som egentlig ble sagt. 

A-magasinet har også skrevet en artikkel om mikronoveller. Forfatteren av artikkelen, Jeanette Sjøberg, er av en annen oppfatning enn jeg er. Hun mener at dette er en lett sjanger for forfatteren. Ettersom vi har blitt gitt oppgaven å skrive vår egen mikronovelle, kan jeg ærlig si at det ikke er lett! Når jeg først begynte å tenke, ville aldri hodet mitt slutte. 6 ord er veldig få!

Min novelle:

Forelsket... Forlovet... Forgiftet, av et brev...

(Bildet fra flickr.com, "Bye.")

Norskfaget

I norskfaget skal vi lære om historien til, tidligere benyttelse av og skriftlig og muntlig bruk av det norske språket, men hva er egentlig det norske språket? Det er et språk infiltrert på alle bauger og kanter. Det språket vi unge på Østlandet nå kaller norsk, er hovedsaklig dansk etter at poteten har blitt svelget.

Min erfaring
I løpet av tiden jeg har tilbrakt på den norske skolen, har norskfaget vokst på meg. Fra begynnelsen av så var det bare pugging og terping. Vi skulle lære alfabetet, vi skulle lære alle former til alle ordklasser, deriblant det resiproke pronomenet "hverandre", og ikke minst, vi skulle lære skjønnskrift. Det var en mørk periode, men heldigvis varte det bare i syv år...


Da jeg kom til Ringstabekk ungdomsskole erfarte jeg noe nytt. At det norske språket faktisk kunne brukes til noe! Det var en åpenbaring for meg. Der lærte vi om forskjellige sjangre, og at enkelte personer faktisk har skrevet skjønnlitterære tekster på norsk i lang tid! Til tross for vår kjære historie, må jeg nok si at hvordan vi kan bruke språket vårt er mer interessant for meg enn hvordan noen har brukt det før.

Siden jeg ankom Sandvika videregående skole så har norskfaget tatt et nytt steg. Denne gangen ut på motorveien. Vi går endelig igjennom alt i et forrykende tempo. Til tross for at vi faktisk får med oss det vi gjennomgår, er det utfordrende. Siden vi lærte en god del om hva som kjennetegner forskjellige sjangre på ungdomsskolen, har vi nå godt ned i dybden og lært hvordan de forskjellige kjennetegnene skal nås (spesielt ved god bruk av avsnitt), etter min mening er det viktig for videre utvikling. I tillegg har analyse av andre sine verker også blitt satt på læreplanen, men siden vi har hatt minimalt med det til nå, vet jeg ennå ikke hvorvidt det faller i min smak.

Basert på de få erfaringene jeg har med norskfaget fra videregående skole, kan jeg allerede si at de tre neste årene kommer til å bli en lærerik, spennende og utfordrende æra for midt vedkommende.

Problemet som oppstår med enkelte deler av norskfaget, er at det ikke er noen fasit på hvordan man bør jobbe med det. Det er ikke bare å pugge noen fakta, eller lære noen formler. Det dreier seg om å kunne sette bokstaver ned på et papir, arrangert på en slik måte at det betyr noe for noen. Heldigvis er det retningslinjer man kan lære, men den skrift- eller talerstilen som treffer mennesker midt i hjertet, den er umulig å lære gjennom å lese en bok. Derfor her jeg tenkt å bedrive den eldgamle fremgangsmåten «regula falsi» for å på best måte forbedre meg i norskfagets utøvende kunster. Å feile, for så å lære. Prøv, prøv og prøv igjen! Selvfølgelig skal jeg også følge med i timen.

(Bildet fra flickr.com, "Another stairway...")

Vi kan klatre mange trinn, flere enn vi selv tror. Likevel, uansett hvordan man vrir og vender på det, stigen opp til det perfekte språket er bortimot uendelig lang og når helt opp til himmelen.

Blogging

Dette er ikke det første innlegget jeg noensinne har hatt i en hvilken som helst blogg, men det er det første innlegget i min første personlige blogg. Derfor er vel midt forhold til blogging veldig grunt. Likevel ser jeg på det som en spennende utfordring. Jeg tror at det kan vise seg å bli en fin måte å samle opp arbeid på, samtidig som man kan se andre sine arbeid. Det kan kanskje hjelpe til med å åpne hjernene våre sine dører til nye måter å tolke oppgaver på. F.eks. ser jeg at mange har valgt å svare på denne oppgaven på en annen måte enn jeg har valgt. En utfordring kommer det likevel til å bli å bruke bloggen til dens ytterste, samt å i det hele tatt bruke den slik at innsats får en tilsvarende belønning i faglig utvikling. Til tross for manglende tillit til ekstremt faglig utbytte (det kan selvfølgelig endre seg etter at vi har brukt bloggen en stund), tror jeg bloggingen vil skape god variasjon i tilnærmingen til norskfaget.

På den måten vil jeg avslutte det første innlegget mitt i denne bloggen som er dedikert til faget som omhandler det engang danske språket, men som nå har klart å svelge unna den største poteten språkhistorien kjenner til.