"Kaoskrigeren" av Annette Münch

Action/Spenning/Oppvekst

Annette Münch fikk sitt store gjennombrudd med sin strålende debutroman ”Kaoskrigeren”. Hun fikk den utgitt ved Damm forlag i 2006, og boken vant Kultur og Kirke-Departementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur!

Boken viser hvor brutal og grusom ungdomstida kan være, til og med for barn fra Bærum. Tobias er hovedpersonen i denne romanen. Han får erfare hvor dårlig oppveksten kan gå. Boken åpner med at han blir banket opp og truet på livet med kniv.

- Fattern din har kødda med feil folk, lyder en stemme.
- Få ham til å betale tilbake det han skylder, ellers gjør vi livet ditt til et hælvete! Skjønner du?!
Hender graver dypt i lommene mine.
- Ta penga hans!
Noe kaldt og spisst stryker over halsen og sender en lammende strøm av redsel fra skuldra og ned i tærne.
- Lager du noe pes, skal jeg kutte deg til mora di ikke kjenner deg igjen. Og finner jeg ikke deg, tar jeg en av kameratene dine. Skjønner du!?
En sviende smerte i ansiktet. Bladet presses mot strupen. Hardere. Angsten sprenger i kroppen. Jeg kniper øya sammen.
Nå dør jeg.

Grunnen til dramaet utdraget er tatt fra, er at faren til Tobias har opparbeidet seg en stor gjeld hos en gjeng man ikke burde skylde penger. Deretter stikker han av til Australia med en ire og overlater gjelden sin til Tobias. Tobias lever i konstant frykt for denne gjengen, men deler ikke redselen sin med verken venner eller familie. Mye av handlingen er dedikert til hvordan Tobias og vennene hans trener seg opp i kampsport for at Tobias skal unngå å være redd, og for å kunne slå tilbake mot gjengen som dengte ham i prologen.

”Kaoskrigeren” tar temaet ansvar til et nytt nivå. Alle i vennegjengen blir etter hvert eldre, og tar mer og mer ansvar for seg sev. Én av vennene til Tobias vokser opp med en alkoholisert, voldelig stefar og må ta ansvar for seg selv og moren sin. Tobias selv blir sviktet av faren sin mer enn i noen annen bok jeg selv har lest, og er avhengig av å bli mer uavhengig. Det mørke, dystre perspektivet på oppveksten gir boken mer tyngde enn andre oppvekstromaner, og gjør den også mer lesverdig.

Boken er skrevet om ungdom for ungdom. Annette har dessverre prøvd litt for hardt å gjøre den ungdomsvennlig. Den er for lettlest. Man må nemlig ikke følge med på de viktige småtingene, for Annette minner oss på dem når det behøves. Det fikk meg til å føle meg som et lite barn. Likevel, ved å bruke slanguttrykk som dagens ungdom bruker, og ved å skape fiktive personer som dagens ungdom kan forbinde seg med, tror jeg at ungdommer flest vil elske boken og finne den spennende og original!

(Bilde av terning: fra flickr.com, "5"  |  Bildet av romanen: skannet på egen printer)

Mikronovellen, bare 6 ord!

Mikronovellen er ikke en splitter ny sjanger. Selveste Ernest Hemingway prøvde seg på sjangeren. Med stort hell: "For sale: baby shoes, never worn."

Jeg mener at det fine med slike noveller er at de tvinger forfatteren til å forkaste alle overflødige ord, bortsett fra de 6 viktigste. Det er dermed umulig å si budskapet mellom linjene, man må si alt mellom ordene! Det er mye mer krevende enn man skulle tro, både for leser og forfatter. Leseren er nødt til å tolke og reflektere over hva det var som egentlig ble sagt. 

A-magasinet har også skrevet en artikkel om mikronoveller. Forfatteren av artikkelen, Jeanette Sjøberg, er av en annen oppfatning enn jeg er. Hun mener at dette er en lett sjanger for forfatteren. Ettersom vi har blitt gitt oppgaven å skrive vår egen mikronovelle, kan jeg ærlig si at det ikke er lett! Når jeg først begynte å tenke, ville aldri hodet mitt slutte. 6 ord er veldig få!

Min novelle:

Forelsket... Forlovet... Forgiftet, av et brev...

(Bildet fra flickr.com, "Bye.")

Norskfaget

I norskfaget skal vi lære om historien til, tidligere benyttelse av og skriftlig og muntlig bruk av det norske språket, men hva er egentlig det norske språket? Det er et språk infiltrert på alle bauger og kanter. Det språket vi unge på Østlandet nå kaller norsk, er hovedsaklig dansk etter at poteten har blitt svelget.

Min erfaring
I løpet av tiden jeg har tilbrakt på den norske skolen, har norskfaget vokst på meg. Fra begynnelsen av så var det bare pugging og terping. Vi skulle lære alfabetet, vi skulle lære alle former til alle ordklasser, deriblant det resiproke pronomenet "hverandre", og ikke minst, vi skulle lære skjønnskrift. Det var en mørk periode, men heldigvis varte det bare i syv år...


Da jeg kom til Ringstabekk ungdomsskole erfarte jeg noe nytt. At det norske språket faktisk kunne brukes til noe! Det var en åpenbaring for meg. Der lærte vi om forskjellige sjangre, og at enkelte personer faktisk har skrevet skjønnlitterære tekster på norsk i lang tid! Til tross for vår kjære historie, må jeg nok si at hvordan vi kan bruke språket vårt er mer interessant for meg enn hvordan noen har brukt det før.

Siden jeg ankom Sandvika videregående skole så har norskfaget tatt et nytt steg. Denne gangen ut på motorveien. Vi går endelig igjennom alt i et forrykende tempo. Til tross for at vi faktisk får med oss det vi gjennomgår, er det utfordrende. Siden vi lærte en god del om hva som kjennetegner forskjellige sjangre på ungdomsskolen, har vi nå godt ned i dybden og lært hvordan de forskjellige kjennetegnene skal nås (spesielt ved god bruk av avsnitt), etter min mening er det viktig for videre utvikling. I tillegg har analyse av andre sine verker også blitt satt på læreplanen, men siden vi har hatt minimalt med det til nå, vet jeg ennå ikke hvorvidt det faller i min smak.

Basert på de få erfaringene jeg har med norskfaget fra videregående skole, kan jeg allerede si at de tre neste årene kommer til å bli en lærerik, spennende og utfordrende æra for midt vedkommende.

Problemet som oppstår med enkelte deler av norskfaget, er at det ikke er noen fasit på hvordan man bør jobbe med det. Det er ikke bare å pugge noen fakta, eller lære noen formler. Det dreier seg om å kunne sette bokstaver ned på et papir, arrangert på en slik måte at det betyr noe for noen. Heldigvis er det retningslinjer man kan lære, men den skrift- eller talerstilen som treffer mennesker midt i hjertet, den er umulig å lære gjennom å lese en bok. Derfor her jeg tenkt å bedrive den eldgamle fremgangsmåten «regula falsi» for å på best måte forbedre meg i norskfagets utøvende kunster. Å feile, for så å lære. Prøv, prøv og prøv igjen! Selvfølgelig skal jeg også følge med i timen.

(Bildet fra flickr.com, "Another stairway...")

Vi kan klatre mange trinn, flere enn vi selv tror. Likevel, uansett hvordan man vrir og vender på det, stigen opp til det perfekte språket er bortimot uendelig lang og når helt opp til himmelen.

Blogging

Dette er ikke det første innlegget jeg noensinne har hatt i en hvilken som helst blogg, men det er det første innlegget i min første personlige blogg. Derfor er vel midt forhold til blogging veldig grunt. Likevel ser jeg på det som en spennende utfordring. Jeg tror at det kan vise seg å bli en fin måte å samle opp arbeid på, samtidig som man kan se andre sine arbeid. Det kan kanskje hjelpe til med å åpne hjernene våre sine dører til nye måter å tolke oppgaver på. F.eks. ser jeg at mange har valgt å svare på denne oppgaven på en annen måte enn jeg har valgt. En utfordring kommer det likevel til å bli å bruke bloggen til dens ytterste, samt å i det hele tatt bruke den slik at innsats får en tilsvarende belønning i faglig utvikling. Til tross for manglende tillit til ekstremt faglig utbytte (det kan selvfølgelig endre seg etter at vi har brukt bloggen en stund), tror jeg bloggingen vil skape god variasjon i tilnærmingen til norskfaget.

På den måten vil jeg avslutte det første innlegget mitt i denne bloggen som er dedikert til faget som omhandler det engang danske språket, men som nå har klart å svelge unna den største poteten språkhistorien kjenner til.