Musikkvideo - It's my life

Vi har holdt på med sammensatte tekster i norsken en stund, og nå er vi kommet til film som sammensatt tekst. Derfor skal jeg nå presentere en musikkvideo som jeg synes er bra.

Denne hard rock-sangen heter It's my life, og det er Bon Jovi som synger den. Det var den første sangen på deres album "Crush" som ble utgitt 23. mai 2000. Sangen var ment for ungdom, og klarte med overraskende suksess å gjøre veteranbandet populært for et yngre publikum igjen.

Sangen handler om å ta kontroll over sitt eget liv, og komme seg fram i livet. Livet varer jo ikke evig, så det er viktig å leve det mens man er i live. (Teksten ligger her)

Wayne Isham hadde ansvaret for regien på denne musikkvideoen. Han har valgt å la videoen utspille seg i Los Angeles. Denne videoen forteller så absolutt en historie, men ikke kun det. Det er en blanding av en fortellende video og en konsertvideo: Først ser vi Tommy, sitte hjemme på PC'en mens moren roper opp til ham at han må ta ut søpla. Samtidig ringer Gina, venninnen hans, og sier at han må skynde seg ned til tunnelen fordi det skal være en konsert der. I den neste delen av videoen byttes det på å vise Bon Jovi som spiller en konsert i en tunnel og Tommy som prøver å nå konserten. Det er klippene av Tommy som er viktigst. Først løper han ned trappene i huset, og klatrer ned branntrappa. Deretter hopper han bakpå en søppelbil, hvor han kaster fra seg søppelet til moren. Han hopper av og lander i et hundekobbel, som så forfølger ham. I forfølgelsen sklir han ned et gelender, tar bilder av fire oppkledde Elvis-fans, og hopper ned en etasje under en bru. Da får vi se en klokke som går alt for fort, i løpet av ett sekund går det 5-6 timer! Deretter løper han i et maratonfelt, og midt i en bilbefengt gate, samtidig som Gina sender melding fordi hun lurer på hvor han blir av. Etter at han nesten blir kjørt ned av en liten personbil velger han å hoppe ned fra toppen av en bru. På bakken blir han nesten påkjørt av en trailer. Så nærmer han seg en bilkø som er forårsaket av konserten i tunnelen. Han løper oppå biltakene til bilene, og faller dessverre ned gjennom et åpent soltak. Han spurter de siste meterne, og rekker akkurat å møte Gina, før sangen slutter.

Som sagt handler jo sangen om å leve sitt eget liv, og å leve livet når man lever. I teksten er det mange verselinjer dedikert til følelser, og de blir jo ikke direkte gjengitt i videoen gjennom handlinger. Derimot  vises de gjennom det Tommy gjennomgår. Det som derimot vises litt direkte er at "Tommy and Gina, who never backed down". Tommy ga aldri opp å nå konserten. Sammenlikningen "My heart is like an open highway" blir sunget mens Tommy løper midt i gata mellom bilene. Og selvfølgelig "It's my life, it's now or never", hele historien i videoen viser hvordan Tommy løper for å leve livet sitt slik han vil, akkurat da.

Siden historien foregår i en by er det mange mennesker, men de to viktigste er Tommy og Gina. I Bon Jovi sin populære sang "Livin' on a prayer" møtte vi det fiktive arbeiderklasseparet Tommy og Gina første gang. De jobbet for såvidt å klare seg i den sangen, men i denne sangen er det bare venner.

Bon Jovi spiller som sagt en konsert i en tunnel i denne musikkvideoen. De har jo lyst å være med i videoen de også selvfølgelig. I Tommy sitt liv er det Bon Jovi som er det han har lyst å se akkurat da.

Musikkvideoen er som sagt spilt inn i Los Angeles, uten tilknytning til bandet fra New York. Det er heller ingen direkte sammenheng mellom miljøet og sangen/musikken. Det eneste lille strået av tilknytning er at hjertet til Jon Bon Jovi er som en åpen motorvei, som Tommy løper på.

Dette var en av de første musikkvideoene jeg så som liten unge, og dette er musikkvideoen/sangen som jeg husker inne i meg. Husker den første gangen jeg så den på MTV, husker dagen, husker været, husker middagen osv. Det jeg likte best var den sinnsyke energien Tommy utstrålte hele veien. Alle hoppene og løpinga gjennom hele videoen. Spesielt når han løper mot traileren etter å ha hoppet ned fra brua er min favorittdel. Jeg får rett og slett lyst til å gå ut å gjøre noe. Jeg får et skikkelig kikk, klar for å løpe maraton.

Både videoen og teksten har referanser til annen musikk og film. Videoen ble inspirert av filmen "Run Lola Run". I teksten har Jon Bon Jovi tatt med en referanse til sin rollemodel, Frank Sinatra: "Like Frankie said, I did it my way".

Gode musikkvideoer inneholder mye symbolikk, og denne er inget unntak. I starten så må Tommy bære ut søpla, som er et symbol på alle kjedelige krav samunnet har til en, men Tommy klarer å leve med krava samtidig om han gjør det han har lyst til. Senere løper han i et maraton, som kan symbolisere hvor lang og slitsom kampen her i livet kan være. Når klokka vises ser vi som tidligere nevnt at tiden går så alt for fort når man har dårlig tid. Det som er viktig er å ikke gi opp, som teksten sier. Etterpå får han melding hvor det står 911, som betyr at Gina er bekymret. Deretter løper han over biltakene, som jo er å bryte loven som vi blir påminnet av blålysene. For det får han en mild straff når han faller ned i bilen til en del irriterte afro-amerikanere.

Videoen bærer preg av at Tommy løper. Den er filmet på samme måte som slossescener er i enkelte filmer. Noen ganger gjentas samme videosnutten flere ganger, noen ganger tas det flere stillbilder, for bedre å få med oss hva som skjer. Én gang stoppes tiden helt, og vi får en 180 graders vinkel på Tommy. Det benyttes mange totale, halvtotale og halvnære bildeutsnitt. Alle former for perspektiv benyttes, men når bandet filmes brukes normalperspektiv. Det gjør at de kan bli sett på som mennesker og ikke musikkguder

Jeg synes denne videoen er kjempegod. Den fungerer godt til å symbolisere temaet i teksten. I tillegg til å dreie seg om å temaet i teksten, har de klart å få med bandet holde en konsert på en naturlig måte. Måten videoen er spillt inn på sier at Bon Jovi ikke holder seg for selvhøytidelige. De holder en liten konsert i en tunnel. Denne musikkvideoen er virkelig herlig. Jeg får rett og slett lyst til å gjøre noe med livet mitt når jeg hører på den. Dette er en musikkvideo man blir gira av.

Sammensatte tekster

Sammensatte tekster består av mer enn én tekstform, f.eks. skrift og bilde. På skolen har vi lært om sammensatte tekster og i dette innlegget skal jeg se på samspillet mellom tekst og bilde i et eksempel på en sammensatt tekst.

På dette bildet ser vi en kvinne som ikke ser så veldig glad ut, hvorfor hadde vi ikke vist uten teksten på plakaten hun holder. Dette er et eksempel på hvordan en sammensatt tekst ofte kan være mer presise enn bilder alene.

Når vi ser bilder av kvinner fra Afrika kan det være mange grunner til det. Det kan være at en landsby har blitt rammet av sult eller sykdom. At det er en politisk avstemning som vesten ikke var så fornøyd med eller lignende. Derfor kan man ikke bare ta et bilde av en kvinne i Afrika som bærer vann på hodet sitt, passer på barna sine, eller vasker opp i skittent vann, og regne med at folk flest skal forbinde bildet med at kvinner er et symbol på fattigdom! De fleste av oss ser heller på Afrika som et symbol på fattigdom, og blir kanskje sjokkerte når vi ser bilder av en av de store Afrikanske byene, hvor husene ikke er laget av leire og stein.

Hvis det kun hadde stått "Poverty has a woman's face" (Fattigdom har en kvinnes ansikt) hadde vi forstått budskapet i teksten, men det hadde ikke hatt den samme appelative kraften som et bilde har.

Den billedlige teksten dramatiserer og forsterker i dette eksempelet den skriftlige teksten. Samtidig forankrer teksten bilde, teksten sier oss hvordan vi skal forstå bilde. På det viset lever teksten og bildet i en slags symbiose. De er begge to avhengige av hverandre for å være så sterke som de er.

(Bildet fra flickrcc.net: "poverty has a woman's face")

Tyven tyven vs. Jeg er redd

Sist time fikk vi i oppgave å sammenlikne to rockesanger. Sangene var "Tyven tyven" av Dumdum Boys og "Jeg er redd" av Jokke og Valentinerne.

I "Tyven tyven" er historien at en tyv stjeler øyenstenen, parallellt med at en ljå stjeler øyenstenen, til fortelleren. Samtidig blir vi forklart hvor urettferdig og tilfeldig "tyven" velger sine ofre.
I "Jeg er redd" derimot, er livet til fortelleren i fokus. Sangen er som en oppvekstsfortelling. Det starter med at han vokser opp hjemme, og der er det bra. Deretter drar han til et nytt sted der han ikke kjenner noen. Etter hvert møter han noen folk, men han innser at han aldri kan komme så nær dem.

"Jeg er redd" virker som en sang man har skrevet på bussen til jobben. Språket er veldig hverdagslig, og verselinjene virker ikke som om de er blitt arbeidet mye med. Teksten er delvis skrevet litt på samme måte som dikt man skriver i et helt nytt språk: Man skriver en trygg verselinje, og så legger man på et nytt ord hver gang. Linjene har veldig varierende lengde, men samtidig er verselinjene parallellt like lange som den tilsvarende linjen i et annet refreng eller strofe. Det er valgt et sangoppsett de har gjennomført godt: strofe+brekk-strofe+bekk-refreng-strofe+brekk-refren-refreng.  Refrengene er i tillegg tilpasset sangen slik at de utvikler seg utover i sangen.
"Tyven tyven" ser derimot mye mer gjennomarbeidet ut. Verselinjene er jevnt over like lange, men imotsetning til i "Jeg er redd" så er det her setninger som går over flere verselinjer. Språket er mye "finere", det er ikke slik jeg ser for meg at Prepple (forfatteren) snakker til vanlig. Sangoppsettet er: strofe-strofe-refreng-strofe-refreng-strofe-refreng-brekk-brekk. Brekkene til slutt er en videreutvikling av strofene. Både teksten og melodien er blitt litt annerledes.

For å se litt nærmere på hvor gjennomtenkte tekstene var skal jeg se litt på virkemidlene som ble brukt også.
"Jeg er redd" benytter seg meget tydelig av kontraster, noe som gir noe til sangen. Strofene er positive helt til siste verselinje, hvor det bygges opp mot et dystrere brekk. Ta for eksempel strofe nummer 2. Starten av strofen handler om hvor fin familien er, men avslutter med: "For et festlig samliv i det hølet der vi bor." Slik går det gjennom hele teksten. Alt virker fint, før man får vite at fortelleren synes at alt er elendig.
I "Tyven tyven" er det derimot blitt brukt et symbol. Ljåen! Tyven tolkes da av meg til å være mannen med ljåen, som altså da har røvet med seg øyenstenen til Prepple til dødsriket. Så er det en del billedlige beskrivelser i sammenheng med mannen med ljåen. Det står at han spjærer den åpne himmelen, da gis himmelen en egenskap den ikke har. Det er besjeling. Senere sammenliknes dødens hastighet med lynets hastighet. Det kan si hvordan døden plutselig kan komme fra åpen himmel, helt uventet. Døden sammenliknes også med en skjære, og da brukes skjæren som et symbol. Få ser på skjæren som en snill fugl, og når sjelen til tyven/mannen med ljåen sammenliknes med sjelen til en skjære forstår man at fortelleren ikke synes at døden er barmhjertig.
Når det kommer til rim er sangene også forskjellige. "Jeg er redd" benytter seg kun av parrim, og i så fall helrim, men det er ikke alltid at det er rim. "Tyven tyven" derimot benytter seg også kun av parrim, men ofte av halvrim. Det er ikke alle rimene som rimer hvis man sier dem som man pleier, og det er heller ikke alle stedene at det rimer heller.
Jeg synes at musikken passer godt til temaet i "Tyven tyven", men "Jeg er redd" handler om noe helt annet enn musikken. Musikken er veldig munter og glad, og funker dermed som en god kontrast til teksten. Til tross for at 80 % av sangen er positiv, er det likevel det negative som er budskapet i sangen.

"Jeg er redd" handler om ensomhet, se seg selv i speilet og hvor destruktiv negativitet kan være. Fortelleren drar jo hjemmefra og blir satt ansikt til ansikt med en annen realitet, en realitet han ikke er helt klar for å møte. Uansett hvor han er i livet så synes han synd på seg selv, men til slutt så tar han seg selv i nakken og innser at han kan "kunsten å tenke negativt" litt for godt.

"Tyven tyven" handler også om ensomhet, i sammenheng med hvordan det er å miste en man er meget glad i. Prepple fikk denne sangen skrevet for seg selv, og det var etter at han hadde mistet sin lille datter.

"Et forfrosset dikt"

I samme time fikk vi en annen oppgave. Vi skulle skrive et vinterdikt til. Denne gangen basert på "Et uansvarlig dikt", et dikt om sommeren av Kolbein Falkeid. Vårt dikt ble slik:

ET FORFROSSET DIKT

Vinterdiktet

Kom hutrende inn i Asker sentrum midt i Januar.

Det bar et juletre under armen,

og stjerna i kjeften.

Føttene var blå av kulden men de fortsatte å gå.

Ikke alle syntes jula var forbi.

Mange beefe liergutter mente at det

var da temmelig mange random ord uten mening på slutten av dette vinterdiktet...

Jaha !?

Av Malin, Anniken, Helene og Sondre

(Bilde fra flickr.com: "New tree")

Kuldekrem og Kvikklunsj

Vi fikk i timen i dag en oppgave. Den gikk ut på å først skrive en del ord vi forbandt med vinteren, for så å skrive et dikt basert på de ordene. Vårt dikt, "Kuldekrem og Kvikklunsj", ble slik:

KULDEKREM OG KVIKKLUNSJ

Inne har vi det trygt
Vi er helt uten frykt

Med varmen fra vår snølykt

På vindu dannes isroser,

Mens vi sitter ved peisen og koser.

Om vinteren har vi ferie

Og sitter inne å ser på en random serie

Fordi vi blir syke av en bakterie

Vi kler oss med ull når det er frost
Men vi foretrekker lacoste

Vi måker våre skispor
På vår kjære moder jord
Slik som vi gjorde i fjor
Det knitrer i peis og kaffen er varm
Dette er en del av vinterens sjarm

Av Malin, Anniken, Helene og Sondre

(Bilde fra flickr.com: "Shine in a light for Alma")

Do they now it's christmas? - Veit dei at det er juletid i det heile?

I norsken fikk vi en oppgave. Vi skulle oversette en engelsk julesang til nynorsk. Gruppen som jeg endte opp på fikk sangen "Do they now it's christmas" av Bob Geldof og Midge Ure. De skrev sangen i 1984 for å samle inn penger til Etiopia som hadde blitt rammet av en stor sultkatastrofe. Vår oversettelse endte opp slik:

Det er juletid,

Det er ingen grunn til otte.

I juletida, slepp vi inn ljoset og forbannar skuggen

Og i vår privilegerte verd kan vi spreie eit smil av glede

Kast armane dykkar rundt verda i juletida.

Men sei ein bøn, be for dei andre.

I juletida er det hardt, men når du har det gøy,

Er det ei verd utanfor vindauget ditt

Og det er ei verd av frykt og angst,

Kor det einaste flytande vatnet er det bitre stikket av tårar

Og julebjellane som kimar der er dei klinagnde klokkene av fortaping

Vel, takk Gud i kveld for at det er dei og ikkje deg.

Og det vil ikkje snø i Afrika denne jula

Den finaste gova dei vil få i år er livet.

Åhh..

Kor ingenting noko gong veks

Ikkje noko regn eller elver som flyt

Veit dei at det er juletid i det heile?

Dette er til deg, reis eit glas for alle

Dette er til dei, under den brennande sol

Veit dei at det er juletid i det heile?

Mat verda...

Mat verda...

Mat verda...

Let dei vite at det er juletid igjen

Mat verda

Let dei vite at det er juletid igjen

(Bilder fra flickr.com: "Inside Zimbabwe's prisons", "Grumpy santa")

Bris

Lyrikk har vært viktig over lengre tid for å selge sine meninger. I senere tider har flere og flere artister valgt å legge musikk oppå sine lyriske verker. Til tross for at enkelte artister sine tekster blir populære kun grunnet sine rå gitarriff eller tunge bass, er det likevel teksten som er grunnstenen i sangen.

Jeg har valgt å analysere teksten i sangen "Bris" av Kaizers Orchestra. Kaizers Orchestra er mitt favorittband innen norsk musikk, og akkurat Bris er en nydelig, sart og trist tekst med veldig passende musikk til. Lydbildet er i god Kaizers-stil, med originalt slagverk som inneholder blant annet oljefat. Teksten handler om en mann som gav alt for fedrelandet og kommer hjem fra krigen med varige skader. Etter kort tid blir han glemt av det samfunnet som han ofret livet sitt for. Han synger om en stor forakt for det norske samfunnet, samtidig som han viser at han har gitt opp tilværelsen sin og at han bare ønsker å gå bort. Forfatteren vil at samfunnet skal ta bedre vare på krigsoffere, spesielt på det psykiske plan. Etter at man har vært i krigen er det vanlig å slite med tanker som hva-man-burda-ha-gjort eller hva-man-ikke-skulle-ha-gjort. Slike tanker kan ta overtaket på deg, og tvinge deg utfor et stup.

Sangen er den nestsiste sangen på albumet "Ompa til du dør" som ble det store gjennomslaget til Kaizers Orchestra. Det som er spesielt med Kaizers Orchestra, og spesielt Ompa til du dør, er at sangene har en meget sammenhengende historie. Bris inneholder ikke så mange visninger til andre av sangene, men den er med på å sette stemningen på plata. Derimot er det viktig å vite noe om 2. verdenskrig, veteraner etter krigen, russisk mafia, russisk rullett og den norske resistansen for å fullt forstå synspunktene i sangene til Kaizers Orchestra.

Teksten bruker flere virkemidler. Sangoppbygningen holdes enkel, det er parrim gjennom hele sangen. I tillegg gjentas refrenget flere ganger, et vanlig virkemiddel i sangsammenheng. Lyrikken er også godt gjennomtenkt. Slik er refrenget:

       "Bris gjer meg roser i kinnet, tar vekk vonde minner

         Bris du har stengt oss inne. Du vinner, du vinner"

Når brisen gir en roser i kinnene blir en jo åpenbart kald. Men når brisen stenger en inne, og overvinner deg i tillegg, så viser det at man ikke tåler å stå imot den minste kraft, for en bris er en veldig lav vindstyrke.

 

(Bilder fra flickr.com: "thinking" og "Kaizers Orchestra - Arena Wien - 10.04.2008)

Flammen og Citronen - Danmarks Max Manus

For de av dere som likte Max Manus: Det var ikke bare nordmenn som slo tilbake mot nazistene under andre verdenskrig! De to danskene som gikk under dekknavnene "Flammen" (a.k.a. Bent Faurschou-Hviid) og "Citronen" (a.k.a. Jørgen Haagen Schmidt) er kanskje de mest kjente motstandssoldatene som var med i "Holger Danske”, en av de største motstandsgruppene som var i København.

Filmen åpner og slutter med en krigsscene, mens vi hører hovedpersonen Flammen si: ”Kan du huske da de kom? Kan du huske 9. april? Det tror jeg du kan! Det kan alle!" Til slutt sier han også hvor lite han vet om Danmarks skjebne etterfulgt av "Akkurat nå finnes kun Flammen" Det som derimot er ganske slående er at den danske motstanden var veldig stor og organisert. Det var ikke bare Flammen som opererte alene. Han var kun én mann i én gruppe blant så mange andre grupper i Holger Danske, som igjen var én av flere organisasjoner i den danske motstandskampen.

Flammen og Citronen var partnere. Aliasene var nøye tenkt ut, noe som filmen utdyper enda mer. Flammen hadde rødt hår, det var alltid han som tente sigarettene i filmen og han var den mest utagerende, emosjonelle av de to. Citronen virket litt mer bitter og redd for livet sitt. Det kan være fordi han hadde ett barn, mens Flammn var singel. Han hadde heller aldri prøvd å drepe noen før hendelsene i filmen startet, det var det Flammen som hadde hatt ansvar for, til tross for at han var den yngste i gruppen.

Det at han er den yngste er også viktig i filmen. Filmen viser hvordan den yngre generasjonen sliter med å forstå nye, fremmede personer som kommer inn i livet deres. Det som gir filmen ekstra tyngde er at filmens syn på verden endres mens Flammens syn på verden endres. I starten er det et svart-hvitt samfunn. Da er alle danskene gode, mens alle tyskerne er onde. Ettersom Flammen blir eldre (spesielt i sinnet) endres filmens perspektiv på krigen. Da finner man ut at man har en dansk tyster i organisasjonen, og at det faktisk finnes tyske motstandskjempere. Det hever nivået på filmen betraktelig.

Filmen gir et godt innblikk i hvordan det var å være motstandssoldat "undercover" i Danmark under andre verdenskrigen. Filmen er fritt basert på sanne hendelser, derfor er ikke alt tatt direkte ut av historieboka, men det endrer ikke historien som helhet for det. Det er absolutt en severdig film om du er interessert i krig og spenning, og om du i tillegg er interessert i den andre verdenskrigen får du jo i pose og sekk!

(Bilder fra flickr.com: "5", "You ain't deceiving anyone buddy" og Day 104/366 - Cola Wars)

"Kaoskrigeren" av Annette Münch

Action/Spenning/Oppvekst

Annette Münch fikk sitt store gjennombrudd med sin strålende debutroman ”Kaoskrigeren”. Hun fikk den utgitt ved Damm forlag i 2006, og boken vant Kultur og Kirke-Departementets debutantpris for barne- og ungdomslitteratur!

Boken viser hvor brutal og grusom ungdomstida kan være, til og med for barn fra Bærum. Tobias er hovedpersonen i denne romanen. Han får erfare hvor dårlig oppveksten kan gå. Boken åpner med at han blir banket opp og truet på livet med kniv.

- Fattern din har kødda med feil folk, lyder en stemme.
- Få ham til å betale tilbake det han skylder, ellers gjør vi livet ditt til et hælvete! Skjønner du?!
Hender graver dypt i lommene mine.
- Ta penga hans!
Noe kaldt og spisst stryker over halsen og sender en lammende strøm av redsel fra skuldra og ned i tærne.
- Lager du noe pes, skal jeg kutte deg til mora di ikke kjenner deg igjen. Og finner jeg ikke deg, tar jeg en av kameratene dine. Skjønner du!?
En sviende smerte i ansiktet. Bladet presses mot strupen. Hardere. Angsten sprenger i kroppen. Jeg kniper øya sammen.
Nå dør jeg.

Grunnen til dramaet utdraget er tatt fra, er at faren til Tobias har opparbeidet seg en stor gjeld hos en gjeng man ikke burde skylde penger. Deretter stikker han av til Australia med en ire og overlater gjelden sin til Tobias. Tobias lever i konstant frykt for denne gjengen, men deler ikke redselen sin med verken venner eller familie. Mye av handlingen er dedikert til hvordan Tobias og vennene hans trener seg opp i kampsport for at Tobias skal unngå å være redd, og for å kunne slå tilbake mot gjengen som dengte ham i prologen.

”Kaoskrigeren” tar temaet ansvar til et nytt nivå. Alle i vennegjengen blir etter hvert eldre, og tar mer og mer ansvar for seg sev. Én av vennene til Tobias vokser opp med en alkoholisert, voldelig stefar og må ta ansvar for seg selv og moren sin. Tobias selv blir sviktet av faren sin mer enn i noen annen bok jeg selv har lest, og er avhengig av å bli mer uavhengig. Det mørke, dystre perspektivet på oppveksten gir boken mer tyngde enn andre oppvekstromaner, og gjør den også mer lesverdig.

Boken er skrevet om ungdom for ungdom. Annette har dessverre prøvd litt for hardt å gjøre den ungdomsvennlig. Den er for lettlest. Man må nemlig ikke følge med på de viktige småtingene, for Annette minner oss på dem når det behøves. Det fikk meg til å føle meg som et lite barn. Likevel, ved å bruke slanguttrykk som dagens ungdom bruker, og ved å skape fiktive personer som dagens ungdom kan forbinde seg med, tror jeg at ungdommer flest vil elske boken og finne den spennende og original!

(Bilde av terning: fra flickr.com, "5"  |  Bildet av romanen: skannet på egen printer)

Mikronovellen, bare 6 ord!

Mikronovellen er ikke en splitter ny sjanger. Selveste Ernest Hemingway prøvde seg på sjangeren. Med stort hell: "For sale: baby shoes, never worn."

Jeg mener at det fine med slike noveller er at de tvinger forfatteren til å forkaste alle overflødige ord, bortsett fra de 6 viktigste. Det er dermed umulig å si budskapet mellom linjene, man må si alt mellom ordene! Det er mye mer krevende enn man skulle tro, både for leser og forfatter. Leseren er nødt til å tolke og reflektere over hva det var som egentlig ble sagt. 

A-magasinet har også skrevet en artikkel om mikronoveller. Forfatteren av artikkelen, Jeanette Sjøberg, er av en annen oppfatning enn jeg er. Hun mener at dette er en lett sjanger for forfatteren. Ettersom vi har blitt gitt oppgaven å skrive vår egen mikronovelle, kan jeg ærlig si at det ikke er lett! Når jeg først begynte å tenke, ville aldri hodet mitt slutte. 6 ord er veldig få!

Min novelle:

Forelsket... Forlovet... Forgiftet, av et brev...

(Bildet fra flickr.com, "Bye.")