I "Tyven tyven" er historien at en tyv stjeler øyenstenen, parallellt med at en ljå stjeler øyenstenen, til fortelleren. Samtidig blir vi forklart hvor urettferdig og tilfeldig "tyven" velger sine ofre.
I "Jeg er redd" derimot, er livet til fortelleren i fokus. Sangen er som en oppvekstsfortelling. Det starter med at han vokser opp hjemme, og der er det bra. Deretter drar han til et nytt sted der han ikke kjenner noen. Etter hvert møter han noen folk, men han innser at han aldri kan komme så nær dem.
"Jeg er redd" virker som en sang man har skrevet på bussen til jobben. Språket er veldig hverdagslig, og verselinjene virker ikke som om de er blitt arbeidet mye med. Teksten er delvis skrevet litt på samme måte som dikt man skriver i et helt nytt språk: Man skriver en trygg verselinje, og så legger man på et nytt ord hver gang. Linjene har veldig varierende lengde, men samtidig er verselinjene parallellt like lange som den tilsvarende linjen i et annet refreng eller strofe. Det er valgt et sangoppsett de har gjennomført godt: strofe+brekk-strofe+bekk-refreng-strofe+brekk-refren-refreng. Refrengene er i tillegg tilpasset sangen slik at de utvikler seg utover i sangen.
"Tyven tyven" ser derimot mye mer gjennomarbeidet ut. Verselinjene er jevnt over like lange, men imotsetning til i "Jeg er redd" så er det her setninger som går over flere verselinjer. Språket er mye "finere", det er ikke slik jeg ser for meg at Prepple (forfatteren) snakker til vanlig. Sangoppsettet er: strofe-strofe-refreng-strofe-refreng-strofe-refreng-brekk-brekk. Brekkene til slutt er en videreutvikling av strofene. Både teksten og melodien er blitt litt annerledes.
For å se litt nærmere på hvor gjennomtenkte tekstene var skal jeg se litt på virkemidlene som ble brukt også.
"Jeg er redd" benytter seg meget tydelig av kontraster, noe som gir noe til sangen. Strofene er positive helt til siste verselinje, hvor det bygges opp mot et dystrere brekk. Ta for eksempel strofe nummer 2. Starten av strofen handler om hvor fin familien er, men avslutter med: "For et festlig samliv i det hølet der vi bor." Slik går det gjennom hele teksten. Alt virker fint, før man får vite at fortelleren synes at alt er elendig.
I "Tyven tyven" er det derimot blitt brukt et symbol. Ljåen! Tyven tolkes da av meg til å være mannen med ljåen, som altså da har røvet med seg øyenstenen til Prepple til dødsriket. Så er det en del billedlige beskrivelser i sammenheng med mannen med ljåen. Det står at han spjærer den åpne himmelen, da gis himmelen en egenskap den ikke har. Det er besjeling. Senere sammenliknes dødens hastighet med lynets hastighet. Det kan si hvordan døden plutselig kan komme fra åpen himmel, helt uventet. Døden sammenliknes også med en skjære, og da brukes skjæren som et symbol. Få ser på skjæren som en snill fugl, og når sjelen til tyven/mannen med ljåen sammenliknes med sjelen til en skjære forstår man at fortelleren ikke synes at døden er barmhjertig.
Når det kommer til rim er sangene også forskjellige. "Jeg er redd" benytter seg kun av parrim, og i så fall helrim, men det er ikke alltid at det er rim. "Tyven tyven" derimot benytter seg også kun av parrim, men ofte av halvrim. Det er ikke alle rimene som rimer hvis man sier dem som man pleier, og det er heller ikke alle stedene at det rimer heller.
Jeg synes at musikken passer godt til temaet i "Tyven tyven", men "Jeg er redd" handler om noe helt annet enn musikken. Musikken er veldig munter og glad, og funker dermed som en god kontrast til teksten. Til tross for at 80 % av sangen er positiv, er det likevel det negative som er budskapet i sangen.
"Jeg er redd" handler om ensomhet, se seg selv i speilet og hvor destruktiv negativitet kan være. Fortelleren drar jo hjemmefra og blir satt ansikt til ansikt med en annen realitet, en realitet han ikke er helt klar for å møte. Uansett hvor han er i livet så synes han synd på seg selv, men til slutt så tar han seg selv i nakken og innser at han kan "kunsten å tenke negativt" litt for godt.
"Tyven tyven" handler også om ensomhet, i sammenheng med hvordan det er å miste en man er meget glad i. Prepple fikk denne sangen skrevet for seg selv, og det var etter at han hadde mistet sin lille datter.
